Erik Steffen Alvær-
En presentasjon
Den tidvis kinabaserte bergenskunstneren Erik Steffen Alvær har de seneste år gjort seg mest bemerket i Kina med separatutstillinger i Beijing, Shanghai og Guangzhou.
Gikk på kunst og håndtverkskolen i Oslo på -70 –tallet.
I 1986, i forbindelse med en separatutstilling i Bergen Kunstforening , skrev professor Gunnar Danbolt bla.a;
«Erik Alvær har tydelig tak på slike korte riss inn i en situasjon - og han vet hvordan han skal karakterisere personer ved hjelp av stillingsmotiv og bevegelser, og det enten det gjelder påkledde kvinner ved et bord eller nakne damer liggende på brede senger. Av og til er de erotiske overtoner nokså tydelige, og nesten utleverende. Skjønt like ofte er det hverdagsscener - en mann i en stol, en kvinne i aktivitet ved et bord, flere personer i et trangt rom, et selvportrett ved staffeliet.
Så langt, så godt! Men hvor skal vi plassere Erik Alvær rent kunsthistorisk? Det er ikke helt enkelt - men slett ikke umulig. Det letteste er selvfølgelig å si at han er en enslig røst i det mangfoldige kor som utgjør 80-årenes norske maleri. Men det er ikke helt tilfredstillende, i hvertfall ikke for en uforbederlig kunsthistoriker. Så la meg derfor gjøre et forsøk. I etterkrigstidens kunst opererer man med et begrep som lyrisk abstraksjon. Det passer dårlig for Alvær, for han er figurativ, og ikke abstrakt. Men lyrisk er han. For pastellmaleriet er, som nevnt, en genre innsiktet på det stemningsfulle øyeblikk, og har slik klare paralleller til lyrikken. Og ganske særlig i Alværs tilfelle fordi det er intimsfæren som utgjør hans motivkrets - de nære ting og de hverdagslige øyeblikk; den lille erotiske glede - et fredfullt sengeleie - en omfavnelse og et favntak. Så kanskje vi kan kalle dette for en lyrisk figurasjon».
Betraktere kan oppleve den samme utstilling på ulikt sett. Kunstteoretikeren og pedagogen Thomas Breivik skrev og foreleste om mine arbeider bl.a:
Erik Alværs første bilder bærer preg av pastellens muligheter til å skildre intimsfæren - forholdet mellom mennesker - i raske skissemessige glimt som bærer preg av impresjonistiske visjoner, men Alvær tenderer også mot ekspresjonismens frihet i forhold til den realistiske figurasjon. Koloritten er lys og luftig, mørke konturer markerer formen og gir bildene substans og kompositorisk fasthet.
Det er en harmonisk og tilsynelatende ukomplisert billedverden hvor menneskene - hva enten de er med eller uten klær - er i harmoni med seg selv og sine omgivelser. Livsbejaende visuelle meddelelser til tilskuerne uten å gjøre oss til tittere av voluptuøs privatisme.
Bildene fra de siste årene har fremdeles karakter av å være hentet fra intimsfæren, men Erik Alvær eksperimenterer mer med materialvirkningene og formuttrykket. Hans figurasjoner får ofte karakter av ekspresjonismens deformasjoner, en tendens mot det abstrakte, men ikke nonfigurative billedspråk. For Alvær er den figurative gjenkjennelighet et billedmessig "credo" - han er billedberetteren som visuelt vil fange en stemning eller klargjør en situasjon. Fremdeles er koloritten lysende klar, men den får også undertoner, konturene bli mer framtredende.
Titler som "tosomhet" og "natthvisken" forteller at forholdet mennesker imellom også kan bære i seg urovekkende understrømmer av skjebnesvangre konflikter. En tittel som "Etter Munch" gir assosiasjoner til et spenningsfylt forhold til motivet (ill.)
Pastellen er ikke lenger det enerådende materialet. Her er arbeider med akryl og olje - blandingsteknikker og litografier som gir ekspressiv uttrykkskraft og bryter med pastellens ynde.
Jeg opplever hans nye bilder som tegn på oppbrudd og at Erik Alvær som kunstner er underveis. Det skal bli spennende å følge han gjennom hans bilder.
Kunstanmelder Siri Meyer i BT skrev om den samme utstilling:
Erik Alvær har en lekende og lett pensel. Han boltrer seg i maleriske klanger av blått, fiolett rosa og gult, dog uten å bli helt abstrakt. Motivene er mennesker i ulike situasjoner, ofte av erotisk karakter. Bildene gir seg ikke ut for å være dyptloddende skildringer av livet eller menneskenaturen, men er snarere en artistisk lek med kunstmaleriets genre som aktmaleriet eller kunstnerportrettet.
Den kunsthistorisk skolerte vil finne referanser til kjente bilder som Velasques`”Venus” og Munchs ”Selvportrett med sigarett”. Alvær forholder seg mildt ironisk til de historiske genrene og forbildene, som når han i aktmaleriet lar modellen gjøre opprør mot billedrammene eller i kunstnerportrettet avbilder seg selv med en kinesers ansiktstrekk.
Alvær er et hyggelig og overraskende bekjentskap. Han har lagt seg på et beskjedent ambisjonsnivå, hvor han utfolder seg fritt og ubesværet.
Siri Meyer
Alvær hadde diverse utstillinger i Bergen og Oslo på 80-og-90-tallet.
I forbindelse med en separatutstilling i Galleri Kampen på begynnelsen av nittitallet anmeldte Erik Dæhlin i Aftenposten utstillingen slik:
"I Erik Alværs store pasteller er kvinneskikkelser kommet fram ved at kunstneren lett og artistisk har sjonglert med fargete linjer utover flaten.Og hans modeller er virkelig blitt forlokkende, her er så avgjort oppnådd en umiddelbar sensuell, for ikke å si erotisk virkning.
I forhold til dette er kvinnenes personlighet, deres individualitet - kommet i bakgrunnen. I så henseende er Alvær i godt selskap, for noe lignende kan vi også, selv
om vi ikke skal trekke sammenligningen for langt, for eksempel si om Edgar Degas og for en stor del også om Picassos kvinneskildringer.
Erik Dæhlin
Aftenposten
I forbindelse med den andre utstilling i Galleri Kampen ble han intervjuet, sammen med sin medutstiller av Iver Tore Svenning i Aftenposten:
- Når malergleden virkelig slår til, synger fargene. Som i jazzen. Maleren Erik Frohde smiler foran sine ekspresjonistiske lerreter i Galleri Kampen hvor han deler veggplassen med bergenseren Erik Alvær, som viser pasteller. Og som deltar i den felles musikkglede.
-Fargene har sine bestemte klangvirkninger. Og i klangene er det noe flyktig og abstrakt, som man forsøker å holde fast. Konkret.
Figurasjoner
Om det ytre uttrykk kan være forskjellig hos de to kunstnere, har de allikevel – minst – ett felles tilknytningspunkt. Ut over forholdet til musikken. Noe de for øvrig har til felles med ganske mange unge og bevisste kunstnere. Frohde og Alvær møtes umiddelbart i sitt forhold til det figurative element.
- utgangspunktet er alltid figurativt, sier Erik Frohde, men maler jeg et landskap, er ikke dette konkret bestembart. Jeg er heller ikke fornøyd med at bildet bare funksjonerer i selve flaten. Den slår jeg helst i stykker, så det også får virke i dybden.
- Et synspunkt Erik Alvær nok forstår, om hans syn kan være et annet.
- Det er viktig for meg å formidle både for – og baksiden av en stemning. I samme bilde.
Kvinner og form
Kvinnen er det ene, store motiv i Erik Alværs pasteller.
- Jeg har forsøkt å gripe fatt i¬ – og gjenskape – selve det ekstatiske øyeblikk i ganske mange av bildene. Dessuten har selve kvinnekroppen et enormt kunstnerisk formpotensial. En spenning som ligger hinsides lysten – men vel innenfor gleden.
- Selve formen er viktig, sier Frohde utfyllende. – Den har også sin klare funksjon, ved at den tvinger til innsyn og innsikt, endog til reaksjoner og standpunkter.
Alvor og lag
- Et etisk betinget maleri?
- I alle fall etisk utfordrene. Går jeg eksempelvis ut mot mishandling av dyr, søker jeg å få frem – klarlegge – reaksjoner hos tilskueren. I vår omverden – og hos meg selv.
- Bevisstgjøring gjennom assosiasjoner?
Erik Alvær griper fatt i formuleringen.
- Og gjennom den kunstneriske teknikk. Mine pasteller er således bygget opp lag på lag, for å oppnå både dybde og gjennomskinnelighet. Oppdager man det, vil man også oppleve – se at et godt figurativt bilde kan være høyst abstrakt i sitt indre innhold.
Og i nettopp et indre innhold kan de to kunstnere finne et nytt tilknytningspunkt. Publikum vil kanskje nøye seg med å fornemme hvordan de utfyller hverandre?
Så ble det stille på utstillingsfronten grunnet personlige årsaker, før han siden 2008 har hatt flere utstillinger i internasjonalt velrennomerte gallerier i Kinesiske storbyer med stor suksess, -på tross av at hans første utstilling ble sensurert av kinesiske myndigheter.
Alvær har et bredt repertoar, noe som kom fram via hans siste utstilling i Norge i 2010, hvor kunstformidler Mayra Henriquez skrev bla.a:
«Alværs kunstnerskap er av den eksperimentelle type. Med dette vil jeg si at hans kunst blir aldri fornøyd. Tvert imot, det er en kunst som søker relasjoner, konfrontasjoner og spill. Dette
kan sees veldig klart i endringene som har blitt gjort i kunstverkene i form av materiale, teknikk og form.
Vi finner et pluralistisk utrykk. Et utrykk som blander kjente og etablerte referanser fra den klassiske kunsten sammen med mange av samtisdskunstens kjennetegn. Her finner vi kunsthistoriske referanser fra den vestlige kunsten (som Manets Olympia og Picassos
kubistiske kvinner) sammen med kinesiske ornamenter, mange dyrefigurer, andre ”readymades” og elementer fra den kinesiske hverdag og massekultur (bla. aviser)».
Copyright 2012 © All Rights Reserved